Norsk Gjenvinning takker for anledningen til å gi innspill til ekspertutvalget for klimavennlige investeringer.

Norsk Gjenvinning er Norges største leverandør av gjenvinnings- og miljøtjenester. Selskapet har i mange år drevet sin virksomhet med visjonen ‘Det finnes ikke søppel mer’ og har som vårt formål å akselerere verdens overgang til en sirkulær økonomi. I samarbeid med kunder og partnere utvikler og leverer Norsk Gjenvinning løsninger for gjenvinning og ombruk materialer, redusere mengden avfall som oppstår, samt sikre kritisk infrastruktur. Konsernet håndterer årlig 2,5 millioner tonn avfall for over 40 000 kunder, og er en viktig produsent av resirkulerte råvarer som tilbakeføres i produksjon av nye produkter.

Mengden avfall i verden øker, samtidig ser vi at verden opplever knapphet på råvarer og ressurser. Disse fundamentale utfordringene kan løses gjennom etablering av sirkulære verdikjeder, og gjenvinningsbransjen spiller en nøkkelrolle i omstillingen til en effektiv sirkulærøkonomi. En slik omstilling er avhengig av inngående kunnskap om materialer og mulighetene som finnes i ombruk og resirkulering, samt innsikt og kontakter i hele verdikjeden. Dette kan vi. I tillegg er vi avhengig av at aktørene rundt oss og myndighetene skaper et velfungerende marked for sekundære råvarer, som styres av nødvendige miljø- og klimakrav fra myndighetene og at det tilrettelegges for tilbud og etterspørsel.

Per i dag viser Circularity Gap Report at vi kun er 2,4 prosent sirkulære i Norge. Dette viser det enorme behovet og mulighetene vi har til å omstille oss. Vi vet at produksjon av nye produkter utgjør 45 % av klimagassutslippene . Vi lever også i en verden med økende råvarepriser, knapphet på flere kritiske råvarer og et økende fokus på lokalt marked for bærekraftige råvarer. Sirkulære verdikjeder vil derfor ha en sentral rolle i å redusere de negative klimapåvirkningene, samt sikre ressursene Norge og våre naboland trenger til vår produksjon.
Norsk Gjenvinning har som mål å løfte avfallet opp i ressurspyramiden for å redusere avfallsmengdene, og ivareta som mye av ressursene som mulig gjennom mer ombruk og materialgjenvinning. Slik løser vi flere globale utfordringer samtidig, som inkluderer voksende avfallsmengder i verden, samtidig som vi har ressursknapphet og for høye utslipp av klimagasser.

Vi løfter her frem tre områder som er spesielt viktig fremover for at Norge og verden kan nå klimamålene og forhindre negativ påvirkning på miljø og biomangfold.

1) Myndighetene som pådriver
a. Ambisiøse målsettinger
Norge må sette ambisiøse mål innen klima og sirkulærøkonomi, og sørge for at virkemidlene for å nå målene implementeres i lovverket. I dag styres i hovedsak Norges mål og regelverk på området fra EU, og på mange områder henger vi nå etter utviklingen i EU. Skal Norge bli et foregangsland på klima og sirkulærøkonomi, må vi utvikle testarenaer hvor vi setter grønne mål og utvikler strategier i tett samarbeid mellom myndigheter, kunnskapsmiljøer og næringslivet. På den måten kan vi identifiserer store drivere for å akselerere overgangen til en sirkulær økonomi. Myndighetene må være tett på EU i utviklingen av grønne handlingsplaner for å sikre at norske interesser blir ivaretatt og fulgt opp, samt utnytte muligheter for å delta i EU-prosjekter slik som på hydrogen. At Norge ikke har denne posisjonen i batteriprosjektet som er initiert av EU, er synd. Det må være en prioritet for Norge å være en pådriver i utviklings- og innovasjonsprosjekter som er nødvendig for det grønne skiftet, og at vi kan bruke vår kompetanse til å være en testarena for ny teknologi som vil kunne ha global påvirkning.

b. Målrettet virkemiddelapparat
Et sterkt virkemiddelapparat må ha til hensikt å risikoavlaste nødvendige investeringer i industriell, skalerbar teknologi for å øke sortering, gjenvinning og ombruk. Støtten må være målrettet og tilstrekkelige for å gjøre Norge i stand til å bli et foregangsland på kompetanse, løsninger og teknologi i det grønne skiftet. Generelt, på tvers av dagens virkemiddelapparat ser vi at klimaeffekt burde være høyere på agendaen, samt at trengs flere kriterier om klima og miljø i et livsløpsperspektiv enn det som er tilfelle i dag.
Da løsningene har ulike hensikter og mål vil vi se på hver støtteordning hver for seg, basert på erfaringene til NG-konsernet.

Skattefunn: Generelt et velfungerende støttemiddelapparat, fordi den er rettighets-basert. Dermed er den enkel å forholde seg til dersom man oppfyller kravene til støtte. Derimot er støtten lav og dekker kun 20 prosent av kostnadene på innleide tjenester, og ingenting på investeringer. En annen utfordring er at innovasjon defineres snevert. Kjent teknologi, brukt på ny og innovativ måte, oppfyller ikke kravene. Et eksempel er da vi bygget papirlinjen til konsernet, som i dag sorterer opp mot 97 prosent og regnes som Best Available Technology (BAT). Denne maskinen er satt sammen av kjent teknologi, men på nye måter for å løse et problem ingen andre har løst før oss. Siden teknologien var kjent, utløste den altså ikke støtte fra Skattefunn. Dette medførte en stor risiko for konsernet, og kan forhindre nødvendig investering.

Innovasjon Norge: I en sirkulær økonomi er vi avhengige av å skape en industriell avfallsbransje som er effektiv, med skala. Det betyr at enkelte innovasjonsprosjekter vil innebære en nedbemanning og effektivisering av driften. Vi anser det som en hindring at Innovasjon Norge ikke støtter prosjekter som resulterer i nedbemanning og effektivisering. Verden og Norge går mot et høyteknologisk samfunn, der behovene vi har i dag vil endre seg fremover. For hva er poenget med å skape ny teknologi om det ikke skaper en mer effektiv drift? En annen utfordring er at støtten ikke tar høyde for hvor i verdikjeden risikoen tas. Som konsern tar vi en stor risiko ved å etterspørre nye løsninger. Dilemmaet kommer når vi bruker teknologien, men ikke utvikle den. Støtten fra Innovasjon Norge utløses til utvikler, som legger kostnaden over på oss, der vi blir sittende igjen med regningen og usikkerheten på om teknologien vil fungere som planlagt.

Enova: Vi mener at effekten av Enova-støtten oppstår i feil ledd og dersom oppfattet klimaeffekt oppstår i et annet ledd i verdikjeden utløses ikke støtten. Et eksempel på dette var da konsernet søkte om støtte til en mattørke i Bergen. Målet var å redusere fukten med 70-90 prosent for å redusere volum og behov for transport, som ville resultert i betraktelig klimaredusering for transporten. Gitt at klimaeffekten kommer ved transport og ikke på selve tørken, utløste ikke prosjektet støtte. Det mener vi er en stor svakhet. Vi opplever også at støtteordningene har korte frister, med lite forutsigbarhet.

Forskningsrådet: Oppleves som tungrodd og med krevende prosesser. Skal vi omstille en effektiv sirkulær økonomi må vi være agile og fleksible for å omstille oss raskere. Det krever et virkemiddelapparat som ikke oppleves så krevende at man unngår å søke. Vår anbefaling er at søknadsprosessene har en veileder man kan utnytte i søknadsprosessen for å sikre at man leverer søknader som svarer til forventingene. Samtidig bør løsningene være forutsigbare og ha en god oversikt over hvilke utlysninger som kommer, slik at selskaper har mulighet til å forberede seg til å sende søknad. Det bør i tillegg være en oversikt over hvilke ordninger som er faste og hvilke som ikke er faste.

EU: for at Norge skal spille en viktig rolle og bli et foregangsland i sirkulærøkonomien, er vi nødt til å være tett på EU. Vi opplever at EU sine støtteordninger har korte frister og lite forutsigbarhet på når de kommer og hva som finnes. De forventer også et høyt modningsnivå før man kan søke, som ofte kan bli en barriere. Her bør Norge se på hvordan de kan løse det med en oppstartsstøtte for å nå modningsnivået forventet av EU, og på den måten styrke det norske næringsliv for å kunne delta mer i EU-prosjekter. I tillegg bør staten ha en løsning for rådgiving og veiledning da det krever mye å sette seg inn i søknadsprosessene til EU.

2) Myndighetene som kravstiller
a. Forurensing og utslipp må koste – grønne aktiviteter må belønnes
Det må innføres konsekvenser for virksomheter som ikke omstiller seg og fortsetter å påføre samfunnet utslipp og negativ miljøpåvirkning. Skal vi få til en omstilling, må slike aktiviteter bli pålagt høyere skatter og avgifter. CO2-avgiften på forbrenningsanlegg er et eksempel som vil bidra til å dreie økonomien over på mer klimavennlige løsninger. Vi mener likevel at den må økes 10-15 ganger for å endre atferd og øke grad av materialgjenvinning. Dette tiltaket vil gi insentiver til bedre utsortering av ressurser i avfallet og redusere avfall som ender med å forbrennes.
Der det settes avgifter bør dette ses i sammenheng med krav som kommer fra EU og harmoniseres på tvers av naturlige markeder, samt se på hele verdikjeder slik at avgiften settes der den er mest hensiktsmessig for å skape et grønt skifte. Som et hovedprinsipp er det produsent eller forurenser som skal betale. I tillegg er det viktig å belønne klimavennlige aktiviteter som bruk av fossilfrie kjøretøy, virksomheter som produserer med resirkulerte materialer eller de som kjøper inn produkter med høy andel sekundære råvarer, for å nevne noen.

b. Grønne offentlige anskaffelser
Offentlige innkjøp må stille høye og kvalifiserte krav til miljø og kvalitet. Pris legges for ofte til grunn som det viktigste eller eneste utvelgelseskriterier. Offentlige innkjøp i Norge utgjør 600 mrd. kroner årlig. Dette kan være en fantastisk motor for å skape fart og skala i en sirkulær økonomi. Her må det stilles krav til mer ombruk, materialer basert på resirkulerte råvarer og klimavennlige løsninger. For å finne de mest effektive og relevante kravene, er det samtidig avgjørende å øke innkjøpskompetansen i det offentlig knyttet til klima og sirkulærøkonomi.

c. Kreve materialgjenvinning, ombruk og sekundære råvarer
Det bør innføres lovkrav om minimum grad av sortering til materialgjenvinning i relevante bransjer. Det er for eksempel krav i EUs avfallsdirektiv om at 70% av ikke-farlig bygg- og anleggsavfall skal materialgjenvinnes fra 2020, men dette er ikke innført i norsk regelverk og vi er langt unna å oppnå kravene.

Videre mener vi det er viktig at det kommer lovkrav om bruk av gjenvunnet materiale i nyproduksjon. Et slikt eksempel kan være pålegg om innblanding av andel resirkulert gips i produksjon av nye gipsplater. Dette kan gjøres i en trappetrinnsmodell, slik at det skaper forutsigbarhet for markedet til å kunne omstille produksjonen.

Og til slutt mener vi at myndighetene også må innføre lovkrav om ombruk. Dette er spesielt relevant i rehabilitering av bygg, både ved bruk av materialer, og bygningsmasser. Det bør innføres krav til utredning om bygningsstrukturer kan ombrukes fremfor å rives, samt innføre lovkrav om at produsenter og utbyggere må designe for muligheter der ved ombygging kan man enkelt bytte enkeltdeler av et bygg, for å sikre levetidsforlengelse av bygget.

Det bør også settes lovkrav om at alt som er definert som avfall må kunne spores per fraksjon. I dag er det blant annet ingen lovkrav om å holde oversikt over hva som kastes av møbler eller tekstiler. Dermed er det heller ingen god oversikt over hvor store mengder som kastes hvert år i Norge. Skal vi sette inn målrettede tiltak, er vi avhengige av gode måleparametere og oversikt for å skape nye løsninger.

3) Myndighetene som tilrettelegger
a. Saksbehandling
Omstillingen vi står overfor krever at vi handler raskt. Dette vil medføre behov for langt raskere saksbehandlinger for nødvendige tillatelser og reguleringer. I dag er det mange eksempler på at byråkrati, ulik vurdering og behandling mellom statsforvalterne, samt underkapasitet som forhindrer innovasjon og utvidelse av gjenvinningsaktivitet til samfunnets beste. I verste tilfelle kan det bidra til at nye løsninger ikke settes ut i live fordi saksbehandlingen tar for lang tid.

b. Infrastruktur
Bilflåte: Avfallsbransjen er avhengig av god logistikk, både av hensyn til effektivitet for kundene og for å redusere klimafotavtrykket. Myndighetene må sikre utvikling av infrastruktur i takt med endring i teknologi og overgang til grønn energi, og her viser en nylig rapport fra Statens vegvesen og Miljødirektoratet at vi er på etterskudd . Bransjen trenger forutsigbarhet på at vi har tilstrekkelig med ladestasjoner og kapasitet for å kunne investere i nullutslippskjøretøy. Myndighetene må i tillegg være tydelige i sine føringer på strategien om hvilket drivstoff de ønsker å satse på fremover, for å skape forutsigbarhet for aktørene, slik at innkjøpene varer over tid.

Arealer: Tilgang på areal i sentrumsnære strøk forhindrer lang transportvei, høye kostnader og lite plass til industrielle prosesser. Vi er avhengige av at bybildet tar høyde for avfallsbehandling tett på der befolkningen bor. Avfallsbransjen skal ta sitt ansvar med forsvarlig drift og hindre sjenanse for naboer, men bransjen er avhengige av at veinettet er dimensjonert for trafikk som inkluderer store kjøretøyer, samt setter av plass til å drifte effektive avfallsløsninger. Dette inkluderer håndtering av masser der prosjektene utføres, for å gjenbruke massene i andre, lokale infrastrukturprosjekter som reduserer utslipp og øvrige trafikale belastninger.

c. Helhetlig perspektiv
Som grunnlag for beslutninger og investeringer, er det viktig å ta inn hele bildet av en aktivitet. Investeringer må derfor benytte en Life Cycle Analysis (LCA) til et produkt og ikke kun se på deler av livsløpet. Dette er viktig for å få det fulle bildet av effekten ved en prosess, og ikke foreta beslutninger på feil grunnlag. Øker energiforbruket på et anlegg, men samtidig bidrar med økt gjenvinning av verdifulle, knappe ressurser, må dette tas høyde for i beslutninger om investeringer. Dette gjelder også å samarbeide på tvers av kommuner og fylker i Norge. Et nasjonalt kompetanse- og koordineringsorgan vil kunne guide kommuner på hvilken teknologi som er mest hensiktsmessig og se dette i nasjonalt perspektiv i stedet for at kommunene gjør egne, ulønnsomme investeringer i sorteringsteknologi for å møte kravene fra EU.

d. Kompetanse
En sirkulær økonomi krever ny og økt kompetanse. Det må både tilrettelegges for studieretninger som kan møte dette behovet, samt at vi er avhengige av myndigheter som bidrar med omskolering for de som allerede er godt i gang i arbeidslivet. På den måten kan næringslivet sikre videreutvikling av medarbeidere uten å sitte med hele risikoen selv. Dette inkluderer kompetanse på alle nivåer, fra de vi sysselsetter i mer operative stillinger til våre høyt utdannede medarbeidere som kan ha behov for dreining i sin kompetanse for å møte nye krav og teknologi. Kompetansen må speile behovene i industrien og næringslivet, og myndighetene må hele tiden ha tett dialog med næringslivet for å komme frem til kompetansen som er relevant for at Norge skal bli et foregangsland innen klimakampen og overgangen til en sirkulær økonomi.

Kort oppsummert mener Norsk Gjenvinning det er viktig med et tett samarbeid mellom myndigheter, utdanningsinstitusjoner og næringsliv for å lykke med overgangen til et sirkulært, nullutslippssamfunn. Vi mener myndighetene må påta seg rollen som pådriver, kravstiller og tilrettelegger for å lykkes – og ambisjonene må settes raskt og være tilstrekkelig høye.

Vi er tilgjengelige for ytterligere innspill og utdyping om det skulle være ønskelig.

Med vennlig hilsen
Norsk Gjenvinning Norge

Ingrid Bjørdal Espen Krey Brettås
Direktør for compliance og bærekraft Finansdirektør

{field:last_opp_fil_1538694225262}